Den vesle øya med cirka 4500 innbyggere er utrolig sjarmerende. Og hvis man vil kan man her komme tettere inn i det ekte Thailand og dets folk.

Vi besøkte øya for første gang i fjor, da på en dagstur med en gruppe fra Stefans Guesthouse i Jomtien. Og ble av en eller annen grunn tiltrukket av den uten at vi vet hvorfor, derfor forlot vi nyttårsfeiringen i Jomtien, og ble på øya i tre døgn.

Øya ligger to timerskjøretur fra Bangkok, i Chonburi-provinsen, 12 kilometer fra den vestlige bredden av Siracha distriktet og er omgitt av åtte mindre øyer. Den lille øya er svært populær blant thailendere som bor i eller i nærheten av Bangkok

Strøm av tuktuker

Taxi fra Jomtien til byen Sirashaog fergeleiet tar snaut en time. Fergen bruker 40 minutter på overfarten. Siste del av turen går tett inntil skipsomlastningsområdet, langs et fjell av dusinvis av lektere som er ankret opp her. Her ser folk ut til å leve sitt eget liv med blomsterpotter, klessnorer og fluktstoler ute på dekk.

Vi bodde sentralt i byen og hadde dermed alt i den umiddelbare nærhet. Dette gjelder forresten alle de andre hotellene også, for øya er liten og alt ligger i gangavstand. Det vesle sentrumsområdet syder av liv; en uopphørlig strøm av tuktuker, mopeder og en og annen bath-taxi, utover det finnes ingen biler.

Allerede under vår første spasertur i byen forsto vi at nå befant vi oss i det ekte Thailand. Med ryggsekkene vandret vi av sted for å finne hotellet. Langs veien bodde folk i sine små hus, og utenfor husene og på veien: Barn i lek, bjeffende hunder, høner, haner, folk i arbeid på åkrene sine, dovne, sovende katter,vennlige voksne som smilte og hilste på oss eller de hjalp oss med å bli kvitt innpåslitne løse hunder.

Syn på turisme

I sentrum av byen myldrer det av liv. For hvergate-meter hadde folk sine egne butikker der alt fra bensin på flasker til bleier ble solgt. For ikke å glemme de små barene og gatekjøkken, her får alle dekket sine daglige behov. Når det gjelder mat fikk vi inntrykk av at alle hadde sine spesialiteter. Vi ble kapret av en geskjeftig «gatekjøkken-innehaverske» som drev sitt kjøkkenog lille fortaus-kafe sammen med familien, de jobbet fra morgen til kveld. Hvis man ønsker å komme nærmere det thailandske folk, så stans ved en av kafeene, sitt ned, kjøp mat og spis. Maten er hundre prosent trygg; ferske grønnsaker, frukt, kjøtt og fisk. Til tross for kaoset på kjøkkenet så var alle kjeler og panner skinnende blanke. Hun sto selv for matlagingen, men milde ordrer ble formidlet til barna hennes, hvis ikke de reagerte raskt nok, ble tonen skarpere. De gikk henne å hånde hele tiden og maten var fortreffelig. Vi spiste alt fra frokost til middag her. Og måtte selvsagt fortelle hvem vi var, hvor vi kom fra. Til gjengjeld fikk vi fragmenter fra hennes eget liv, og hennes syn på turismen.

– I Pattaya må livet selv for faranger være hektisk, Pattaya er ikke bra. Da er det mye bedre her, vi lever ikke sånn her på øya som de gjør der. Jeg tror at farangene også vil ha det bedre her enn der, sa hun, satte seg ned og smilte vemodig til oss. Hun uttrykte takknemlighet fordi vi skulle være der i så mange dager. På avreisedagen ble vi omfavnet av henne, og måtte love at vi ville komme tilbake. Hun snakket godt engelsk og oversatte dialogen med oss til barna sine.Utover det var engelskkunnskapene mangelfulle, men både vi og øyboerne klarte oss likevel godt.

Å finne ro

Til tross for en uopphørlig tuktukstrøm, så er det likevel mulig å finne roen her. Å se folkelivet var som å oppleve bygdelivet hjemme i Nord-Norge; folk ropte og kauket til hverandre over gaten, de snakket sammen,lo sammen og tok seg tid til å hilse vennlig på oss. Gatene var rene og ryddige, de fleste hus, som forresten besto av mye trehusbebyggelse, var stort sett velstelte. Badestrender fins også, en offentlig strand på øya, Haad Tham Phang, men kan ikke sammenlignes med for eksempel KoSamets strender. Men for noen dagers tur vil jeg heller droppe strendene, la thaiene selv få disponere disse uten turismen, og heller delta i landsbylivet, se på fiskebåtene og den travle havnen. Øya har også steder av religiøs interesse og verdi. Vi avla et besøk i en park, et sommersted for en av Thailands konger, en residens som ble forlatt i 1893, men som er ivaretatt. Videre står et stort kinesisk tempelområde sentralt på øya.

KoSi Chang virker å være et sted der lokale thaier fra fastlandet strømmet til i helgene. Kun en håndfull turister var daglig å se i bybildet. Av spisesteder fins en stor sjømatrestaurant som vender mot havnen. Men hvis man absolutt må ha vestlig mat, så fins det fins restauranter ( ex: Pan & David restaurant) som har et godt utvalg på menyen. Vi stresset ikke med denne delen, men spiste vår siste frokost hos vår forannevnte vertinne; stekt egg med pannekake! Bare det alene, at vi, faranger, satt sammen med thaiene og spiste deres mat, førte til aksept, anerkjennende smil og vennlige bemerkninger til oss via vår vertinne.

Nyttårsfeiringen? Den ble en meget avdempet versjon av turiststedenes, rakettene smalt opp i luften og det var det.

Ko Si Chang vil vi garantert besøke igjen neste sesong, hvorfor? For å ikke gjøre noe, bare nyte å være til, se på folk, rusle i byen, finne roen, fylle sinnet med inntrykk.