THAILAND: To år gammel flyttet Christina (7 år) og mamma fra «jungelbyen» Nakhan Sawan i Nord-Thailand til pappa i Nord-Norge. Siden er mange, lange og strabasiøse reiser foretatt til bestemor og bestefar. En gang i året tilbringer den lille familien minst to måneder i Thailand. I år fulgte vi siste del av Christinas reise fra «mellomstasjonen» Jomtien ved Pattaya og den lange veien til Mae Poen District i Nord-Thailand der bestemor og bestefar bor. Seks timer effektiv kjøring tar turen. Men det ble mange stopp langs motorveiene, for lille Christina og mamma Manid er stolte av sitt fødeland, det fins mye de vil vise oss.

Eget kokosnøtt-tre

Sjuåringen strener bortover Soi 4 med Barbieveska over skulderen og til vår muntre sjåfør og thaibokserkvinne Amy som venter ved bilen. Bagasjen lastes inn og turistområdet Jomtien forlates, deretter Pattaya og i sneglefart gjennom Bangkok. Vi kjører ikke langt før vi ser flomområdene; søppel, slam, folk som bor ved veikantene, druknede rismarker og palmer, hustak som så vidt er synlige over vannstanden, flomrammede landsbyer. Thai-norske Christina informerer, skildrer, forteller noe hele tida fra baksetet sammen med foreldrene Manid og Hans Seipajærvi. Hun er tospråklig og veksler hele tiden mellom norsk og thai. Hun gleder seg til å vise oss huset der bestemor, bestefar, tanter og kusinen hennes bor. Og de to hundene, den ene av dem er slangevokteren, forteller hun. Et eget kokosnøtt-tre har hun og pappa også. Hun forteller om elva som renner forbi huset, om pappa som er redd for slangene når de går i den grunne elva, og landsby- innbyggerne som ler av han og kaller han for «redningstjenesten» når han løper etter ungene, roper, og ber dem passe seg for slanger. Christina går i 1. klasse hjemme i Norge og Finnmark fylke, i den lille finsk/norske bygda som heter Bugøynes, men har fått fri disse månedene. Men skolegangen går likevel sin gang her med pappa som lærer. –Dette er det siste året vi har muligheten til et såpass langt opphold, senere vil det bli problematisk å ta skolefri så lenge, sier Hans. Christina avbryter, sier at hun vise oss apebyen Lop Buri. –En gang dukket det opp gibbon apekatter i Lop Buri som folk ikke ville ha der. Men det gikk dårlig med de som fjernet apene. Apekattene formerte seg og igjen var det noen som ville bli kvitt apekattene som var blitt så frekke at de snek seg inn i husene til folk og stjal alt mulig. Men igjen gikk det dårlig med folkene som ikke ville ha apene i byen, noen døde visst også! Da ble det bestemt at apene skulle få være i fred og nå er det masse apekatter der. - Dette er Christinas versjon, og den er korrekt. Men mamma og pappa føyer til at myndighetene prøver å holde apeflokken samlet i gamle tempelruiner og det er dit vi skal.

Apebyen Lop Buri

Vi stanser ved et flomrammet glass- og speiltempelanlegg med stengte templer. I stedet går vi bort til en dam, der svømmer en stim med maller. Vi kjøper mat, bananbiter, og mater dem. De blir helt gale, fiskene, det er like før hele stimen kommer opp på plattingen der vi står og skribenten rygger tilbake! Men Christina ler og henter enda flere bananbiter. Så kommer pappa Hans, nå er han irritert. –Kom igjen, vi må videre. Denne turen tar bare seks timer, men hver gang går det tolv, sier han og gir seg ikke før siste bananbit er hevet ned til fiskene. Vi kjører, men vi gjør enda noen stopp underveis. Tissepauser, kaffe, mat og rask shopping på stopp-punktenes butikker. Men endelig kjører vi inn til apebyen Lop Buri. Og snart ser vi apekatter overalt, de sitter på vindussprosser, henger i takrenner, piler over hustakene. For et syn! Vi parkerer, går ut av bilen og i samme sekund dukker en liten gutt i 10 års alderen opp med sprettert i handa. Han loser oss trygt over gata, videre langs et fortau og inn i tempelområdet. Vi kjøper ape-mat og plutselig har vi apekattene rundt oss over alt! Litt nifst, ekkelt, men mest fascinerende. Blir de for påtrengende så viser gutten fram spretterten og apekattene smetter unna.I stille bønn

Inn i bilen igjen, nå skal det ikke bli flere stopp før jungelbyen Nakhon Sawan, bestemmer pappa. Men Christina har lyst til å kjøre til jungelen med en gang og diskusjon oppstår. –Vi har brukt så langt tid at vi er nødt til å overnatte i Nakhon Sawan. Sånn går det når dere somler, avgjør pappa. Også Nakhon Sawan, hovedstaden i Thailands nordlige provins, registrerer vi har vært rammet av flom. Neste morgen: pappa Hans tror at nå vil turen gå direkte til jungelen og landsbyen som er så liten at den ikke har noe navn. Men nei. Thaiene er stolte av sine helligdommer og vi så det dagen før, tempelområdet på toppen av en høyde. Dit skal vi, slår Manid, Amy og Christina fast. –Nåvel, la gå, men det blir eneste stopp i dag. Etterpå; rett hjem til jungelen, avgjør pappa. Og tempelområdet er virkelig vakkert og utsikten over hele Christinas fødeby Nakhon Sawan, er formidabel. Christina og jeg rusler for oss selv, hun stanser foran en gullforgylt Buddha i glassmonter, tar et steg opp på en flislagt platting foran Buddha, legger seg på kne med håndflatene mot hverandre. Christina ber stille, ydmykt, det er et rørende syn i det hun legger panna mot underlaget, reiser seg og stiger ned fra plattingen. –Jeg tenker på at alle må ha det bra, at alle må ha jobb, svarer hun når vi spør hva hun har bedt om. –Religiondelen mener vi er uproblematisk, vi gir henne muligheten til å ta valgene selv når hun blir voksen, forklarer foreldrene.

I jungelen

Nå går kursen direkte til jungelen. Vi snor oss mellom kjøretøyer som frakter sukkerrør, maiskolber og andre frukt-og grønnsaklaster; de er smekkfulle; trailerne, mopedene, og tohjulstraktorene. Veistandarden blir dårligere, til slutt ender vi på en grusvei og Christina er ekstatisk. Nå er vi straks hjemme hos bestemor og bestefar og kanskje er hennes 5 år gamle kusine, Ploy, også der. Vi er i jungelen, det er jungel over alt rundt de få husene og de små åkerlappene. Vi, nordlendingene, blir stående litt tafatte, forlegne midt på tunet. Her er flere generasjoner og familierelasjoner; tanter, onkler, svogere og de er spredt her og der. En i ei hengekøye. En annen sitter med et lite barn i skyggen fra det enorme mangotreet. Ei tante sitter på bakken med sigarett i munnen og filer på en sag. Ingen kommer løpende ut med utstrakte armer, de er sindige, rolige folk som holder følelsene under kontroll. Men Christina bykser ut av bilen, til Ploy, jentene er lykkelige over å få møte hverandre. Ei to år gammel jente gjemmer seg bak bestefarens rygg, hun synes faranger (utlendinger) er skumle og klynker «baba, baba”. Christinas besteforeldre er innendørs og betrakter oss gjennom de åpne dørene. Men da småjentene setter seg på gulvet med lekene så ruller bestefar en røyk, tenner den og plasserer seg på gulvet foran barna. Derfra veksler han noen ord med Christina, han smiler, smatter på sneipen mens han betrakter barnebarnas lek. Alt familien foretar seg foregår på gulvet; nydelige middagsretter blir tilberedt der, på grillkull og gass. Og kvinnefellesskapet er visst den samme over hele verden; vi sitter sammen på gulvet, bestemor også, hun ber noen hente kurvbrettet med tørkede bananskiver slik at vi får smake, kremkrukker blir åpnet, snust på, urter blir vist fram, poser fra turen nordover åpnet, klær vises fram, priser diskuteres, antall barn, barnebarn-opplysninger utveksles og bestemor vil ha fotografert banantreet. De spøker, ler, tar på hverandre, det er en varme og samhørighet som man straks føler seg innlemmet i. Livet her er bedagelig, men det er bare i påvente av innhøstingstiden. Bestefar har bambustrær, de bruker han til kurvfletting for salg, kokosnøtter også. Og kyllinger. Åkerlappene må passes på, de er selvforsynt med det meste og de eksotiske fruktene vi finner i kjølediskene hjemme, kan de bare riste ned fra trærne. Da thaibokser Amy annonserer at vi må kjøre tilbake til Nakhon Sawan, så er det med en underlig vemod at vi reiser fra Christina og hennes familie. En lengsel oppstår, etter å få bli der enda en stund og delta i det enkle livet.

FAKTA LOP BURI

For rundt tyve år siden kunne du høre gibbonapenes sang fra den thailandske jungelen, og apene ble kalt skogens dronning. Dessverre har mange aper med årene blir jaget og satt i fangenskap. De har blitt temmet for å brukes som underholdning for turistene. Gibbonapene er spesielt utsatt. De tropiske skogene hvor apene lever er blitt hugget ned, og unger blir tatt fra foreldrene for å vises frem på torg og gater. WARF - Wild Animal Rescue Foundations "Gibbon Rehabilitation Project" på Phuket arbeider for å sette apene tilbake til sitt naturlige liv i naturen. WARF har akkurat åpnet det første apesykehuset i Lopburi, også kalt ”apebyen”. I dag finnes det mer enn 70 aper i gibonprosjektet. Det tar lang til å få apene til å tilpasse seg det ville livet. De kan ikke slippes ut i det fri før de kan ta hånd om seg selv, og de settes gjerne fri i par eller mindre grupper siden apene er flokkdyr og trenger hverandre. (Kilde; Star Tour)