Jeg har fått i oppdrag, i denne utgaven av Thailandsposten, å avløse «Redaktørens hjørne», så her er jeg. Her sitter jeg på min balkong, i mitt lille «skrivehjørne», i Jomtien, Soi 4, på Stefans Guesthouse. Det er tidlig morgen, dagslyset er i ferd med å demre, fuglene synger, thaiene går til og fra - i ferd med å starte sin arbeidsdag. Og en og annen «natteravn» holder fortsatt koken etter en natt med sannsynlige og diverse eskapader. En sulten katt mjauer klagende og intenst, men ingen bryr seg. Ikke jeg heller. Den får gjøre som alle andre katter, finne maten selv. En munk passerer, i sin safranfargede kappe og bollen mellom hendene, katten følger etter noen meter, så snur den og kommer tilbake til sitt eget revir.

Mens Europa er i ferd med å gå av hengslene, så ankom min mann og jeg Jomtien for en uke siden. Vi tilhører massen bestående av europeiske «klimaflyktninger». Vi «emigrerer» til Thailand for denne sesongens vinter. Her lever vi et bekymringsløst liv. De eneste problemene vi har er hvilken restaurant dagens middag skal inntas i og hva man eventuelt skal spise? Innimellom avbrytes tankestrømmen av morgenens nett-nyheter fra Europa, de får oss til å stanse opp, tenke, med streif av dårlig samvittighet fordi vi er så privilegerte at vi kan leve slik vi gjør: Tilbringe våren, sommeren og en del av høsten hjemme, flykte fra vinteren, og dermed karakterisere oss selv som «klimaflyktninger».

For en kontrast dette begrepet er, «klimaflyktninger», i forhold til realitetenes flyktningestrømmer hjemme i Europa. Er vi egoister? Nei. En del av menneskehetens, kan vi våge å påstå, «psykiske» tilstand er faktisk tema ved frokostbordene her også, i samtaler med venner og bekjente. Vi vet utmerket godt at vår klode, vår jord, den på avstand vakre blå planeten Tellus i vårt solsystem, har ingen lillebror. Og ennå lar det seg ikke å kjøpe envegs-billett til Mars. Vi har bare denne ene planeten, her skal vi alle bo og leve våre liv. Men hvilken arv etterlates til generasjonene som kommer etter? De som i dag vokser opp med at krig og terror er dagligdagse hendelser, hører med til det daglige liv som leves på vår planet? Jeg registrerer det på meg selv, at jeg er i ferd med å bli immun mot verdens tragedier. Men på slutten av 1970-tallet derimot, da sultkatastrofen i Biafra var et faktum, da vi fikk se alle de fryktelige bildene av sultne/hungrige barn, gjorde meg sjokkert og søvnløs. Jeg var småbarns-mor og hver kveld takket jeg min Gud for at jeg hadde mat til mine små barn. Det var den gang da TV bare hadde statskanalen; nyhetssending med film-dokumentasjoner i en halv time per dag.

Det er ikke interessant å lese om alle de som omkom i Paris, se på fotos av dem, vite hva de het, hvem de var og hvorfor den enkelte var der akkurat da bombene gikk av. Jeg bare får med meg hovedsaken; at bombene eksploderte, mennesker omkom, politiet jakter på gjerningmennene, «thats it». Jeg trenger ingen informasjon om enkelt-skjebner. Det angår meg ikke. Det gjør ingen inntrykk lenger. Jeg reagerer ikke. Og den ene timen sier verdens medier at de skyldige er funnet, den neste timen; ingen er tatt. Mediene graver og gransker og gjentar alt til det kjedsommelige. Hele tiden bombarderes vi med bilder og informasjon. Hva gjør alt dette med den oppvoksende generasjon? Det vet vi ikke ennå.

Hva kan vi, kvinnene og mannen i gaten, gjøre? Ingenting. Hjelper det å farge Facebook-profilfotoet i det franske flaggets farger for å tilkjennegi sin sympati for Frankrikes sorg og frykt? Hvem bryr seg om du eller jeg farger våre profilfotos i flaggets farger? Ingen. For det er ingenting vi kan gjøre. Vi må stole på at verdens statsledere og dets militære styrker klarer å få slutt på terroren, gjøre den om til et tragisk kapitel i menneskehetens historie.

Flyktningene i Europa er blitt en blanding av forskjellige mennesker; noen er reelle flykninger, mens andre er mennesker som bare vil «ha et bedre liv». Og der hjemme er vi blitt redde, for hvem er alle disse menneskene som angivelig flykter og som får slippe inn i våre land uten å kunne dokumentere hvem de egentlig er? Fins det kanskje noen med dynamitt-belte rundt midjen? I mine øyne er Europa i krig. Krigen mot terror. Dette er alvorlig, vi vet det, selv om vi sitter her på strendene og koser oss, eller vi sliter med varmen, vi, de skandinaviske klimaflyktningene. Det må vel være tillatt å nyte livet selv om kaoset råder i Europa? Livet må gå videre. Det må fortsette, ellers kan vi bare gi opp.

Men jeg har tatt beslutningen om en ting, og det er å slutte å irritere meg over å få gransket min håndbagasje, i dette tilfellet telefonens ladekabel, på vår lille lokale flyplass langt nord i Norge, i Kirkenes. Det er faktisk nødvendig selv om ladekabelen til min telefon overhode ikke var interessant i sikkerhetsslusen på vei til Thailand. I disse dager kan man ikke stole på noen, ikke en gang en «klimaflyktning»-bestemor fra Nord-Norge, som er på vei til Thailand, det har til og med jeg forstått.

Nyt vårt siste nummer av Thailandsposten!